Hjemme eller borte?

Jeg er en snartur hjemme i gamlalandet igjen. Og det er litt rart det der om jeg er hjemme nå eller om jeg er på ferie og dermed er borte. Skal jeg hjem når jeg skal tilbake til England eller skal jeg bort igjen? Synes det der er litt vanskelig, men jeg har en tendens til å føle meg hjemme nesten uansett hvor jeg er, og dermed kalle alle steder for hjemme. Pussige greier.

Får ikke lastet inn noen bilder på bortimot en uke, men skal forsøke å blogge litt for å holde koken likevel. :-) Dere får bare bære over med meg littegrann til.

Nordmenn i utlandet...

... feirer også 17. mai. God frokost med eggerøre, spekemat og potetsalat lar seg fremskaffe også i utlandet - heldigvis. Det er naturligvis ikke det samme når man våkner av seg selv litt for langt ut på formiddagen som når man blir vekket av kraftig salutt, men det får da duge, om ikke annet så for en avveksling. :-)

Faktisk fikk vi såpass blod på tann når det gjelder nasjonaldagsfeiring at vi fikk lyst til å spise rømmegrøt til middag. Så da var det inn på internettet og finne oppskrift, for dernest å sette kursen mot butikken på jakt etter "sour cream".

Det fant vi aldri, men vi kom såpass nært som til "soured cream". Det skal sies at mens seterrømmen i Norge holder omlag 35 % fett, så inneholdt den feteste varianten av "soured cream" kun 18 %. Men vi måtte bare prøve.

Og grøt ble det. Ikke med ekkelt gult fett flytende oppå (like greit), og kanskje med litt mindre rømmesmak enn vanskelig (forsåvidt også greit). En veldig interessant erfaring det der, å modifisere oppskrifter fra et språk til et annet. Først skal du oversette selve ingrediensen, så faktisk finne den... Var et øyeblikk veldig i stuss på om jeg hadde plukket med meg feil krydder fra butikken (cinnamon og cardamom er ganske likt, ikke sant?), men det var riktig. Grunnen til min engstelse over dette er sannsynligvis at sist gang vi hadde fiskeboller til middag klarte vi begge å spise to porsjoner før en av oss utbrøt "Ikke rart det ikke smakte helt som det pleier! Dette er jo gurkemeie, og ikke karri!". Jaja, gult er kult, uansett.

Nygamle eventyr - byvandring

Bildene nederst i forrige post kunne vært lagt ut av Ingrid Espelid Hovig, siden "me har juksa littegranne" - de bildene ble tatt i byen vår uken før Flora Day... Men siden bildene fint kan signalisere både at sommeren er på vei og at vinteren er i historie så tok jeg meg visse friheter...

Pinsehelgen brakte strålende vær, og vi (det vil i første rekke si jeg) er ikke menneskene som kan sitte i ro og tvinne tomler når det er en hel by å utforske... Så vi oppsøkte fyret en gang til og denne gangen var det åpent for besøkende.



Etter å ha forsert henimot hundre trappetrinn av dette kaliberet fikk vi nå i alle fall nyte utsikten:




Det var jazz- og bluesfestival i byen sist helg, og etter besøket i tårnet traff vi på denne gjengen her:


Verdens største måke? Han bråkte i alle fall fælt når korpset var ferdige med en sang... :-)

Om - paa, ompa, ompa, om - paa, om- paa

Overskriften gjenspeiler den musikken som har styrt i mitt hode siden klokken 07.00 i går morges. Jeg undres om jeg noensinne kommer til å bli kvitt den sangen.

Furry dance er Helstons årlige feiring av våren. Feiringen finner stort sett sted 8. mai, med litt justering for de årene der 8. mai faller på en søndag eller en mandag.

Kvelden før dansen pynter folk både hus og butikker med friske blomster.




Det er mye liv i gatene (og på pubene) etter at folk har pyntet ferdig. Selv tok vi turen innom The Blue Anchor Inn, for å smake pubens egen bitter, sammen med omtrent alle andre i byen. Jeg ville ta bilde av prislista i baren, men fikk beskjed fra andre om at det kanskje ikke var helt smakfullt. En bitter med 5 % AMV som det heter her, hjemmebrygget ca fem til ti meter unna tappetårnet vi kjøpte den fra, kostet i alle fall under 25 kroner pr pint. En annen ting å nevne fra puben er en liste over alle henrettelser i Helston i løpet av en periode på 1800-tallet. De fleste var henrettet for drap, men noen hadde blitt drept for sauetyveri. Ganske strengt, spør du meg. Det som gjorde oss mest nysgjerrig, var han som hadde blitt henrettet på grunn av bestialitet. Vi ble veldig nysgjerrige på hva som kunne ligge bak den dommen...

Nok om det, og over til selve feiringen. Dagen begynner klokka 7 om morgenen med den første av totalt fire prosesjoner av dansere. Disse inviteres fra år til år, og det er visstnok en stor ære å bli invitert til å danse. Dagens første dans danses av kvinner i knekorte kjoler og hansker, og menn i skjorte og dress, alle pyntet med buketter av liljekonvall på brystet. Det samme har stort sett de aller fleste tilskuerne. Disse danserne danser også i dagens siste dans, som starter klokken 17. Dans nr 2 for dagen er barnedansen, der deltakere fra alle byens skoler danser, fra de aller minste, til de eldste som snart er ferdig på videregående. Dagens hoveddans starter klokka tolv, og er det formelle dansen. Her stiller kvinnene i fotside kjoler, hatter og lange hansker, og mennene i engelsk aftensantrekk, med flosshatt og det hele. Virkelig et syn, men veldig vanskelig å få gode bilder av på grunn av alle menneskene...

Musikken det danses til er EN sang. En eneste sang uten tekst, i noe lignende en reinlender-takt (det er det nærmeste jeg kommer å beskrive det). Og korpset hadde en basstrombonist av rang. Han kan være stolt av sin egen tuting, for det er bare hans stemme som sitter i hodet mitt. Og det er den jeg har forsøkt å kvitte meg med i over 36 timer nå. Og la meg gjenta igjen - korpset spiller bare denne ene sangen i løpet av alle fire dansene. Jeg kan ikke annet enn å håpe på at de i det miste øver på noe annet enn denne sangen innimellom...

Morgendansen klokken 7 etterfølges av "Hal-an-tow", som er en vise basert på opptil flere ulike sagn, etter det vi fikk vite. Jeg vil anslå at rundt 100 mennesker deltok i denne fremføringen. Det var barn som tutet i dommerfløyter, voksne damer som spratt rundt med tamburiner, en mann utkledd som en drage, en annen som "Styggen sjøl", og opptil flere voksne kvinner og menn utkledd som trær og vann. Jeg kommer aldri til å kunne beskrive kostymene, så dere får se på bildene, og heller unnskylde at de er tatt i motlys...





Selve sangen "Hal-an-tow" er lang og har mange vers, så jeg gjengir bare refrenget her:

Hal-an-tow, Jolly Rumble, O!
For we were up as soon as any day, O!
And for to fetch the summer home,
The summer and the may, O!
For summer is a come, O!
And winter is a gone, O!

Fra det ene til det andre

Når man enten skulle vært ute i solen, vasket opp, pakket til tur eller jobbet litt, er det lite som frister mer enn å oppdatere bloggen. Det er nok smart å skrive om ting før det er alt for lenge siden de har skjedd. Treet som dere ser på bildet over, for eksempel, har jo nå rukket å miste nesten alle de fine, hvite blomstene sine...

Vi har vært på tur, og sett og opplevd utrolig mye. Vi har kjørt store motorveier med opptil fem felt en vei, vi har kjørt i både utrolig store byer og i knøttsmå byer. Vi passerte Old Trafford akkurat etter kampslutt lørdag, når United hadde slått West Ham 4-1. Det var ikke helt planlagt, og det kostet oss fort en liten time ekstra i trafikken... Turen tok oss etter hvert ut i Wales, og både der og i England var det utrolige mengder sauer å se. Det beste synet på hele turen var muligens å se en rekke kyr spasere over en bro over motorveien. Slikt rekker man dessverre ikke å ta bilde av når man durer av gårde i 80 mph eller mer...

Wales har lange og vanskelige stedsnavn:


Vi har besøkt små hus og store slott:




Jeg har fått mitt Hard Rock Cafe-glass fra Manchester, men tror du ikke Cardiff var tomme for akkurat mine glass akkurat når vi var der? Utgjort! Men jeg fikk et telefonnummer og skal nok ringe dem og se om de kan sende meg et i posten...

Til alle dem som like gladelig som meg lar seg føre inn i magiens og mystikkens verden kan jeg fortelle at jeg fant Museet med stor M i Stratford-upon-Avon:


Siden vi tross alt har vært turister bør jeg vel nevne at litt lenger ned i gata fra museet lå også denne turistattraksjonen:


Som jeg vel har nevnt så bærer det i ettermiddag rett videre på nye eventyr. Vi skal til Cornwall, nærmere bestemt til Helston og se på the Furry Dance i morgen. Det er visstnok en gammel hedensk feiring av våren, og Lonely Planet skriver dette om dansen: "Unsurprisingly, the Victorians took a dim view of the proceedings, and the festival was banned in the 19th century for promoting 'drunken revelry'". Hva annet kan jeg si enn fortsettelse følger?