Begrepet "hjem"

Til tross for at vi har bodd i Bergen i over ti år har jeg stort sett hatt litt problemer med å kalle byen for "hjemme". "Hjem" er fortsatt hav, ordentlige fjell, et sted hvor folk rundt meg snakker nordlandsdialekt og hvor du får kjøpt Møsbrømlefse.

Likevel har jeg ikke vært spesielt vrien av meg. Om vi er gjester hos noen kan jeg bruke ordet "hjem" om deres hus. Jeg kan også kalle hotellrom for "hjem", og er jeg i Bergen er jo selvsagt leiligheten vår "hjemme". Men når noen spør hvor jeg skal i juleferien så svarer jeg at jeg skal "hjem", og mener nordover, til nordlys og knirkesnø (Om jeg romantiserer vinteren nordpå? Det kan jeg aldri tenke meg! Snømåking? Biler som må skrapes? Drøyt tjue centimeter med sørpe? Glatte veier? Det har jeg aldri hørt om).

Og jeg kjenner at det egentlig er først nå, i løpet av oppholdet vårt i England, at jeg har fått anledning til å finne ut at begrepet "hjem" omfatter Bergen og leiligheten i den gule blokka. Det har blitt et "hjem", og ikke bare "hjemme". Jeg romantiserer muligens like mye rundt Bergen by og hverdagen der nå som jeg gjør rundt den nordnorske vinteren når Bergen går inn i sin fjerde eller femte regnværsmåned, alt etter som. Hva sier jeg? At det skal komme en del regndager i høst, og at regnværshverdager ikke er spesielt mye å glede seg til? Det kan jeg aldri tenke meg!

Og hva skal jeg gjøre i slutten av september? Da skal jeg hjem på ferie. Gjett hvor.

Litt brannslukking

Nå har bloggen min blitt det brevet som jeg aller helst skulle skrevet for lenge siden, den telefonsamtalen som jeg burde tatt og de menneskene som jeg ikke rakk å se.

Jeg antar at manglende aktivitet på bloggen skyldes en av to ting - enten at det skjer så lite at du ikke har noe å blogge om, eller at det skjer så mye at du ikke har tid til å blogge. Min dårlige samvittighet skyldes sistnevnte.

Siden sist har jeg hatt besøk, kjørt bilturer og vært kartleser, jeg har nok en gang besøkt otere og sommerfugler, jeg har feiret niesebursdag og vært på shopping, vært i bryllup, reist til og fra Norge og så godt som akkurat rukket å kommet tilbake. Vi er nå offisielt mindre enn to uker unna en tilværelse i hjembyen igjen, og vi er begge veldig klare for det. Det blir noen dager med fullstendig ferie og avslapping før jeg må gire opp livet mitt noen hakk for å forberede meg til 100 % jobb igjen. Hjernen er mer og mer hjemme nå, kjenner jeg, og det er jo litt skummelt. Det er jo mange dager igjen, og mange ting igjen å oppdage. Nytt besøk inntar leiligheten når det nærmer seg helg, og da er det på med guideuniformen igjen. Det er veldig kjekt med besøk!

Politisk betraktning

"Folk klager på bensinprisene, og folk klager på alkoholprisene. Men likevel klarer folk å bli tatt for fyllekjøring!" -Sitat Mannen

Værsjuk!

At en nordlending som har bodd i Bergen i elleve år (og ja, også i perioden da man telte nedbørsdager og håpet å komme til hundre sammenhengende dager) måtte til England for å bli ordentlig værsjuk, det hadde jeg slett ikke trodd.

Men nå kan det seriøst ta seg sammen å bli sommer og juli her! Siden fredag har jeg mer eller mindre hatt en konstant oktoberfølelse. Det har striregnet såpass at undergangen vi må passere på vei til butikken har vært komplett oversvømmet, såpass at regntøy ikke en gang holder regnet ute og du er klissvåt på genseren. Og kombinert med vindkuler som river hetta av hodet ditt så holder været nå en helt begrenset underholdningsverdi. Det er så grått ute at man ikke helt er overbevist om at det er dag. Vi har varmen på inne og sitter med fleecejakke likevel. Inne. I juli.

30 ting jeg liker ved UK - 3

Stedsnavnene i Wales - hihi!

Språket er slik at det ikke er lett å "gjette" på hvordan ting uttales (og dermed heller ikke å spørre om veien), men vi følte oss trygge når vi valgte å overnatte i Conwy.

Se bare på disse raskt utvalgte eksemplene, hvor mye verre ute vi kunne vært når det gjaldt å velge overnattingssted:
Llanfairynghornwy
Penrhyn Mawr
Eglwysbach
Pentre-tafarn-y-fedw
Llansantffraed-Cwmdeuddwr (min personlige favoritt)

Og da har jeg jo ikke engang nevnt byen med det lengste navnet i Storbritannia, nemlig Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch (som i følge Lonely Planet betyr "St Mary's Church in the hollow of the White Hazel near a rapid whilpool and the Church of St Tysilio near the Red Cave").

Fra "The Herald - The voice of Plymouth" monday July 7:

The event proved to be one of the Philharmonic's most enjoyable concerts, a fact clearly felt by choir members and packed audience alike. The choir was, of course, in excellent voice, and the programme gave it the added opportunity to show just how seamlessly it could move from the grandeur of Parry's I was glad, to the hushed tones of Rutter's Gaelic Blessing. More of the same is definitely called for!

Suksess! Konserten lørdag kveld er uten tvil blant mine tre beste konsertopplevelser noensinne.

30 ting jeg liker ved UK - 2

Som en svært så naturlig fortsettelse på gårsdagen - dagens ting jeg liker er Plymouth Philharmonic Choir

De ønsket meg velkommen pr e-post et par dager før jeg troppet opp på min første øvelse. De var snille, trygge og imøtekommende da jeg sto i øvingslokalet uten å vite hvor jeg hørte hjemme. En etter en fulgte de meg til neste person i kjeden som kunne vise meg til rette. I løpet av et kvarter hadde jeg plass ved siden av en trivelig andresopran fra Wales, opptil flere ulike noter på fanget og magen stappfull av sommerfugler. Koret har om lag 160 medlemmer og holder etter min mening et høyt nivå. Flere av sangerne er utdannete musikere og det er lett å høre at koret har store kvaliteter. Dirigenten er en helt annen type enn min forrige kordirigent, men veldig tydelig, dyktig og klar på hva han vil. Koret har gitt meg et avbrekk fra en hverdag her borte som nok har vært roligere enn jeg hadde sett for meg på forhånd. På den korte perioden jeg har vært her har jeg fått vært med på fremføringen av to konserter (den siste er i morgen, så om du er i nærheten bør du kjenne din besøkelsestid), ukentlige øvelser som stiller store krav til konsentrasjon og ikke minst småprat med sidedamene selv om vi egentlig ikke får lov.

30 ting jeg liker ved UK - 1

Det er en måned igjen av oppholdet her borte, og jeg tenkte å arrangere min egen lille nedtelling her i bloggen.

Det første jeg liker er hjelpsomheten, høfligheten og imøtekommenheten som man møter over alt her borte.

Har vi hatt praktiske problemer så har det alltid vært folk som har stått parate til å hjelpe oss. Når noen legger merke til en gjenglemt mobiltelefon på bussen her borte så ser de ikke sitt snitt til å få en litt bedre telefon enn de tidligere hadde. Nei, de får bussjåføren til å stoppe slik at de kan løpe og gi telefonen tilbake til sin rettmessige eier - noe bussjåføren naturligvis gjør. Er det rotete i taxikøen etter utestedenes stengetid husker likevel alle på å gi taxien til dem som var foran seg i køen. Tatt i betrakning hvor kort vi egentlig skulle være her borte synes jeg folk har tatt gode initiativ til å bli kjent med oss. Alt dette har gjort livet her borte både enkelt, lettvint, trygt og trivelig.

Spredte tanker 2 - litt mer om The English Way

- Jeg har fått meg lånekort på det lokale biblioteket. Allerede første uka vi var her oppsøkte jeg biblioteket for å høre om det lot seg gjøre å låne bøker for den perioden vi skal være her. Og joda - det gikk, jeg måtte bare frembringe bevis for min adresse (?). Jeg klarte egentlig aldri å helt skjønne hva de mente eller hvorfor de skulle føle seg noe tryggere på meg dersom de fikk se bevis for min adresse, så jeg lot det hele ligge. En venninne av meg sa senere da jeg nevnte dette at jeg bare skulle ta med meg noe post som jeg hadde fått. Og skjebnen ville det da sånn at den eneste posten jeg på det tidspunkt hadde mottatt med min engelske adresse på var et brev fra farmor med hennes sirlige håndskrift. Så jeg tok nå med meg konvolutten og ruslet til biblioteket. Og etter å ha fremvist konvolutten med min engelske adresse skrevet av farmor, så fikk jeg altså lånekort. Har farmor noen kontakter her borte som jeg ikke vet om? De ville etter hvert også se legitimasjon, men bare for å sjekke signaturen min. Og deretter ble jeg for første gang i mitt liv spurt om hvilken rase jeg tilhører. Det var en lang liste over mulige raser men de jeg bet meg merke i var følgende.

White:
(1) UK residents
(2) Ireland residents
(3) Any other white

Jeg må si at dette fikk meg til å tenke litt på en hvit italiener, og da måtte jeg knise litt.


- Så godt som alle engelske internettadresser er lange som et vondt år og dermed også så godt som umulige både å huske og gjenfortelle. Det gjør likevel stort sett ingenting, siden det på internettsiden i beste fall bare står et telefonnummer som du skal ringe til for å få mer informasjon (og ikke alltid det heller).

- Skal du spise på en litt over gjennomsnittlig bra restaurant, så må du først bestille bord (pr. telefon, selvsagt). Dernest tar de et slags "depositum" fra kontoen din når du bestiller, som de selvsagt trekker fra regningen din etter måltidet. Og i tillegg må du ringe i løpet av den siste uka før du har reservasjon for å bekrefte at du kommer.

- Å betale med kort er ikke alltid et alternativ. Faktisk ikke alltid kontanter heller. Nei, her til lands opererer man stadig med den gamle klassikeren sjekkhefte.

- Det nærmer seg neste konsert med koret og som vanlig er det da opp til kormedlemmene å distribuere plakater rundt om i byen for å annonsere konserten. Opp til flere butikker var velvillige til å henge opp plakaten vår i vinduet sitt, men det tok betalt for det. Det kostet 2,50 for å ha plakaten oppe i en uke.

- Til stadighet når man er på handletur her til lands så kommer man hjem med nesten dobbelt så mye som man hadde tenkt å kjøpe. Og det skyldes en veldig utstrakt bruk av "Ta to, betal for en"-prinsippet. At dette kan brukes på matvarer og godterier har jeg nå etter hvert vennet meg til. Så når Mannen hadde lyst på litt brus og så kommer hjem bærende på 12 bokser så er det bare sånn det er. Men i går var vi på handletur på Sainsbury's igjen. Og rett innenfor inngangsdøra sto det en palle med Stella Artois-kartonger og "Buy 1, get 1 free!"-skilt på. Etter å ha studert dette tilbudet nøyere så konkluderte vi med at det var mulig å få 40 flasker øl til 160 kr (dersom ikke det var et riktig sted å avslutte innlegget, så vet ikke jeg).

London - nå i farger

Mannen i mitt liv kan si seg svært så fornøyd med de bestillinger og planer som han la før vi inntok London for alt-for-lenge-siden-allerede. Det var virkelig noe for det som han i et litt mer uheldig øyeblikk kalte for "et middelaldrende kvinnfolk"! Helga i London var fantastisk! Og det regnet bare et par-tre dråper i løpet av den tiden vi var der, så bekymringene i overskriften et par innlegg under her var ubegrunnede. Men, så har han jo en finger med i dette værspillet også, han Mannen.

Noen av dere vil ha hørt en del om turen fra tidligere. Den første responsen jeg fikk på beskrivelsen av helga i London var "Hva? Ingen shopping? Hva har skjedd med deg?" Men svaret på det er rett og slett at shopping kan jeg gjøre på andre turer, f eks når han som ikke nødvendigvis forbinder storbyer med shopping ikke er med. :-) Dessuten shoppa jeg da litt, som dere vil se nedenfor.

1. Plusspoeng: Valg av hotell og romkategori.
Hotellet var sentralt, nytt og flott. Da vi ankom hotellet var ikke vårt opprinnelig tiltenkte rom klart for innsjekk, så vi ble tilbydt et Executive-rom mot et tillegg i prisen. Rommet var i så fall klart til oss med en gang, frokost i egen executive-lounge var inkludert, og det samme var kaffe og te og forfriskninger i løpet av hele dagen, og til og med gratis drinker i to timer på kvelden! Mannen svarte helt riktig, og sa at "Ja, det rommet vil vi ha". Og hvilket rom! Separat stue og soverom, egen liten kjøkkenavdeling med espressomaskin og et bad med både dusj og badekar. Og - morgenkåpe og tøfler til oss begge. Ah!



Og det å spise frokost i en egen liten lounge er noe jeg så langt liker så godt at det bobler inni meg.

2. Plusspoeng: London Eye med tilbehør
At vi skulle ta en runde i London Eye for utsiktens skyld, det var vi skjønt enige om, og vi ble tipset om at det lot seg gjøre å reservere billetter på internett på forhånd og dermed slippe køen. Vi så gjorde. Mens vi sitter hjemme og ser på billettkategoriene spør Mannen om vi kanskje ikke skal ta en sånn "ChampagneFlight" - altså utsikt over London med et glass champagne til. Veldig riktig spørsmål, Mannen! Og naturligvis skulle vi gjøre det akkurat slik. Både bobler og utsikt var upåklagelig!





3. Plusspoeng: Bli med på Les Miserables
Da Mannen fylte et rundt antall med år tidligere i vår var en av gavene bidrag til billetter til en eller annen musical på Londons West End. For en flott og original gave! Og da Londonturen skulle planlegges var det dags for å velge blant alle mulighetene. Les Mis-fan som jeg er og har vært i flere år var den naturligvis mitt førstevalg, og tenk - Mannen ville bli med! Vi hadde flotte plasser på sjette rad og både så og hørte veldig godt. Min eneste shoppinginnsats denne helgen skjedde i butikken i Queen's Theatre hvor jeg kjøpte meg en genser med Jean Valjeans fangenummer på brystet. Forestillingen var akkurat så bra som jeg hadde håpet, og det beste av alt er at jeg allerede har billetter for å se musicalen en gang til i hjembyen til høsten! (I den forbindelse har cruzidull reist et veldig viktig spørsmål - hvorfor får man ikke se musicaler i saler der hver tilskuer sitter i hver sin boks og får lyden inn og kan synge med av hele sitt hjerte, uten at den lyden slipper ut til de andre og forstyrrer (for ikke å si ødelegger) deres opplevelse av forestillingen? Noen må jo ha tenkt på at flertallet som ser en slik musical har veldig lyst til å synge med av full hals?)

Sommerfugler, otere og alle de andre dyrene i Devons skoger

Mens dere venter på London så får dere litt orientering om hva vi gjorde en søndag i mai:

Vi tok toget til Totnes, hvor vi byttet tog og tok plass på et godt, gammeldags damptog, som tøffet og tsju-tsju'et oss til Buckfastleigh.


I Buckfastleigh besøkte vi Buckfast butterfly farm og Dartmoor otter sanctuary. Disse lå slik til at du faktisk måtte passere gjennom drivhuset med alle sommerfuglene i (vel, de fleste holdt seg der inne, men vi så en rømling som heldigvis ble innhentet av en av de ansatte :-))for å komme inn til oterne. Snakk om merkelig kombinasjon å drive med, men hva vet vel jeg om otere og sommerfugler?

(Det er faktisk verre enn at jeg ikke vet - i min uvitenhet tok jeg ganske effektivt livet av en god del sommerfugler i min spede barndom. Jeg hadde fanget en del nattsvermere og ville beholde dem, og da jeg skulle legge meg for kvelden kom jeg til å tenke på at de sikkert trengte litt mat for å holde seg i live. Jeg tenkte nok at sommerfugler, slik som bier, levde av det søte som var i blomstene, men det hadde jo ikke jeg, så jeg tenkte det fikk duge med sukker. Så jeg tømte nok en god desiliter, halvannen, over nattsvermerne, så de skulle ha noe å leve på i løpet av natta. Trenger jeg fortelle at jeg ikke fant noe levende neste morgen?)

Sommerfugler er vakre skapninger.



Jeg liker godt at noen steder i England må du stoppe og plystre før du kan gå videre:



Vel tilbake i Totnes besøkte vi Totnes Rare Breeds Farm, og det var dyrehagen sin! (Jeg skylder min iver på at jeg driver research til niese og nevø kommer på besøk senere, men skal nok innrømme at jeg likte det godt...) De aller, aller fleste dyrene her fikk man gå inn i innhegningen til å besøke og fore. Det visste dyrene nok å utnytte! En ting er små lam som nærmest er på vei over gjerdet etter mer mat (eller spiser på genserarmen din mens du ikke ser), og gjess som hveser utålmodig mens du fomler med koppen med for i, men når en geit som er mye større enn meg (altså ikke spesielt stor, men dog) begynner å klatre på gjerdet som jeg plutselig blir oppmerksom på ikke er spesielt høyt - da er ikke jeg høy i hatten lenger. :-)

Og det var nok en flott dag i solen i England!

Grevling i taket?

Jeg vet at en del av dere venter på et London-i-bilder-innlegg her, og det kommer, det lover jeg. Nå er det likevel noe annet som MÅ ut (siden den tydeligvis ikke vil verken ut av huset eller ut av livet, så kommer den nå i alle fall ut på nettet).

De av mine lesere som er sarte når det kommer til insekter og andre kryp gjør best i å ikke lese videre. Kom ikke etterpå å si at dere ikke ble advart!

Vi har ikke en grevling i taket, men vi har en diger edderkopp på do. Edderkopper er vanligvis ikke noe jeg bryr meg så mye om (med mindre det er den typen med sånne ekstremt lange tynne bein), men det er noe med å være i et ukjent land og plutselig sitte i en rimelig hjelpeløs situasjon og tenke "Hm, skal tro om det finnes giftige edderkopper i England? Og skal tro om DEN DER er giftig?". Det er en tanke man ikke har lyst til å tenke, og kanskje spesielt ikke med buksa på knærne.

Denne er altså schvær - så stor at det ikke holder å skrive svær. Den er svart og har tynne ben og ikke hår. Jeg har ikke sett kroppen ordentlig nok ennå til å kunne beskrive den. Denne edderkoppen har jeg hatt en slags terrorbalanse med i noen uker nå. Skulle ikke tro at den klarer å leve så lenge der den har slått seg til ro i et riktig edderkoppens paradis. Vannrørene er bygd inn, men ikke helt ned til golvet og heller ikke helt opp til taket, nei DET skulle tatt seg ut. En typisk fornuftig engelsk løsning på ting. Så der inne ser det ut til at den trives godt. Jeg ser den bare periodevis når den kommer ned mot åpningen på gulvet, og har hver gang tenkt at jeg får knerte den, tatt masse papir i hånda og strukket meg mot den der den sitter i åpningen sin, men den stikker oppover inni hulen hver gang jeg nærmer meg.

Jeg trøster meg med at det neppe kan være et storveies liv den lever inni der og tenker at den nok snart ligger død på golvet. Men jeg liker slett ikke tanken på at den er der, så den har meg i et slags tak, det må jeg nok innrømme.

Oppdatering: Da var dyret dødt! Ikke vet jeg om edderkoppen trengte litt oppmerksomhet i form av publisering på nett eller hva det nå var som fikk den til atter å ville se verden, men uansett - jeg har et dyrefritt do! Naturligvis prøvde den seg på å stikke oppover hulen sin også denne gangen, men jeg fikk lirket hele "byggverket" ut fra veggen og der satt den og ikke var så stor likevel. Men for all del - stor nok. Og ikke var den spesielt svart heller, mer brun. Og så var den plutselig ikke mer i det hele tatt.

Reiseflashback

Det er midt i mai for noen år siden, ganske varmt og pent vær og jeg besøker Roma for første gang. Vi finner Pantheon, som ligger på en piazza som jeg fortsatt synes er alt for liten for å romme et slikt bygg. Vi går inn i Pantheon, jeg kan ikke la være å tenke på alle som har satt sine ben her inne før oss, alle de årene dette byggverket har stått, alt som har skjedd og alt bygget har sett og opplevd. If these walls could talk... Og så hører jeg dette:

Ave verum corpus natum de Maria Virgine
vere passum immolatum in cruce pro homine.
Cujus latus perforatum unda fluxit et sanguine.
Esto nobis praegustatum in mortis examine.

Et lite kor sto inne i Pantheon og fremførte Ave verum corpus i Mozarts versjon. Som om opplevelsen min der inne kunne bli noe spesielt sterkere! Dette var et av de tilfellene der tiden bare står stille, og et øyeblikk som jeg nok kunne stått i for evig. Sangen sluttet og sangerne fikk sin velfortjente applaus. Og jeg ville bare ikke gå ut.

Il pleuvra toujours sur Londres

altså om det alltid regner (eller kanskje om det alltid kommer til å regne) i London? (Jeg tror i alle fall det er noe sånt jeg har skrevet i overskriften etter inspirasjon fra denne karen) Vel, det får vi snart finne ut av. Det regnet ikke sist jeg var der i alle fall - da var det mer uutholdelig og komplett kvelende varmt, og jeg husker jeg brukte mine siste 10 pund i hele verden til å kjøpe meg en ny t-skjorte å skifte til. Tror nok ikke det blir så ille denne gangen, er ikke meldt så aller verst vær til storbyferie å være. :-)

Men denne helga er liksom en som jeg har glemt å glede meg til. Det kan godt hende det skyldes at store deler av min sosiale omgangskrets skal gjenforenes i olympiabyen i anledning en kamerats runde dag, men jeg tror nok heller det skyldes en mangel på evne til å ta inn over seg hva som faktisk skal skje. Kan det hende at fruen har blitt litt blasert i løpet av sitt utenlandsopphold? Tja, si det. I går snakket i alle fall jeg og mannen om noen vi kjenner som skal på en flere måneders lang reise til høsten, hvorpå mannen testet meg og spurte "Enn vi da? Når skal vi gjøre noe sånt?" og jeg gikk jo rett på limpinnen og svarte "JA, akkurat! Når skal vi det?". Jeg skjønte faktisk ikke at jeg hadde gått på limpinnen før han omtrent bokstaverte for meg at jeg faktisk er på utenlandsopphold nå. Nei, det er ikke så lett, dette - vi kvinner blir visst aldri fornøyde, selv når vi er midt oppi noe som vi så gjerne, gjerne vil ha. :-)

Liste man kan like

I flere blogger jeg leser fast svares det nå på et egotripp-meme. Ett av spørsmålene er hva som står på gjøre-lista for i dag.

Og med det som utgangspunkt kan jeg sette opp følgende, ganske så tilfredsstillende liste:

+ Gå utenfor og kjenne på varmen (rundt 25 grader?) for å finne ut hvor lite klær jeg må ha på meg på bytur
+ Dusje, sminke og velge antrekk
+ Spise middag ute
+ Drikke drink(er)
+ Se på EM (gøy å leve - fotball på TV)

Okei da, så hadde det latt seg gjøre å sette opp en ikke fullt så laidback og avslappende liste, som nok blant annet burde inkludere både oppvask og vask av hus, men slike ting kan man spare til en dag som er litt mer teit i utgangspunktet enn hva denne har vært.

Så får jeg bare håpe at du har like trivelige planer for dagen som det jeg har!

Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik...

Siden jeg var turist i eget land noen dager for en ukes tid siden får jeg nesten oppsummere hvordan det føltes. Egentlig føltes det ganske priviligert å se sitt eget hjemland fra siden, ja nesten utenfra (men bare nesten).

Aller først var det jo naturligvis strålende å høre norsk rundt seg igjen, å treffe igjen både kollegaer og venner (noen av dem ble til og med gift og greier!) og se leiligheten og kunne konstatere at jordbærplanter er det tydeligvis ingenting som kan knekke. Men det var også andre ting jeg la merke til nå, som jeg gjerne kanskje ikke har lagt like mye merke til tidligere.

For det første - køene i de fleste andre byene jeg har reist til kan bare gå og legge seg. Ingenting kommer opp mot køene på Burmaveien i Bergen rundt åtte-halvni-ni-tiden på morran. Noe som leder meg rett over i neste betrakning - taxiprisene i Norge er så høye at det rett og slett burde være en luksus man aldri kunne unne seg. Men at Norge er et dyrt land er vel ingen nyhet for noen. Kanskje kan jeg overraske med å fortelle at været i Norge var langt bedre enn været på de Britiske Øyer? OG i tillegg at det så ut til å ha vært langt bedre enn været i UK i en god stund, siden alle, alle, alle var så vanvittig brune. Hrmf. Jaja. :-) Svele med brunost eller smørkrem er egentlig en litt rar ting, men likevel noe som flere nordmenn regner som fast tradisjon på enhver fergetur. Leverpostei er også egentlig noe ganske rart noe, selv om det for flere nordmenn har en naturlig plass på et frokostbord. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har turt å spørre etter leverpostei på butikken her borte; de tror vel jeg må være spinn hakke gal i så fall. Ellers så ER Norge et flott land, ikke minst er naturen veldig variert. Bare så dumt den varierte naturen ikke synes så godt fra verken tog- eller bilvindu på grunn av alle tunnelene... Og kaffe KAN vi. Tenk at jeg har kommet dit at jeg foretrekker traktekaffe foran espressobasert kaffe! Til noen bekjente her i UK har jeg eksportert en norsk spesialdrikk basert på blant annet humle og malt, men uten det sedvanlige c2h5oh-innholdet. Og som seg hør og bør hadde jeg med meg både risgrøt (med bindeprikk, forresten - bare legg merke til det neste gang du er i butikken), bali kyllinggryte og meksikansk gryterett. Jeg skal ikke reklamere (og burde vel heller ikke fortelle hvordan det står til med kostholdet vårt til vanlig), men et visst posematfirma hjemmehørende i Bergen har faktisk vært savnet den tiden vi har vært her...

Og etter turen hjem var det bare å konstatere at sannelig er vi ikke halvveis i utenlandsoppholdet. Tiden flyr! Men det er mye bra på tapetet fremover. Jeg har jo nevnt at jeg har fått meg litt tidsfordriv i form av en hobby i morgen, og i helgen skal altså tidsfordrivet mitt (jeg liker ikke ordet "kor") synge konsert. Noe som har medført at jeg har løpt byen rundt i dag på jakt etter "longsleeved white blouse and long black skirt". Kjempelett å finne det i begynnelsen av juni, ikke sant. Men jeg fant nå noe, i alle fall. Kommer til å se ut som en litt kraftigere Gro Harlem Brundtland, men ellers blir alt bra. Og dessuten skal jeg jo synge så flott at ingen bryr seg med hvordan jeg ser ut.

Neste helg skal vi tilbringe i hovedstaden. Endelig! Det er tretten år siden jeg var der sist (og der hørtes jeg jammen veldig gammel ut), og det skal bli strålende med f eks musical og "pariserhjul"

Takk for at du leser! Etter all sannsynlighet leser du fra Norge, så derfor - ut og nyt finværet, avisene sier det snart er slutt!

Bokstafett med reisevri

Jeg har blitt utfordret av cruzidull (som ut fra kommentarene å dømme er denne bloggens eneste leser, som dermed har besøkt bloggen 173 ganger til nå - bra gjort!) til å ta nærmeste bok, bla opp på side 123, telle meg frem til setning fem til og med sju og publisere disse. Siden denne bloggen skal være et reisebrev var det bare akkurat som det skulle være når den nærmeste boken var Lonely Planets "Devon, Cornwall & Southwest England". Siden jeg først skulle blogge om reiselektyre så tenkte jeg det kunne være på sin plass å vise frem utvalget:

På side 123 begynner kapitlet om Dorset, som er grevskapet eller fylket øst for Devon, og fra setning fem til sju står det følgende:

This coastal classroom presents a dizzying variety of landscapes: beaches with fossils ripe for the picking, an awe-inspiring 17-mile-pebble ridge, atmospheric limestone quarries and exquisite sea-carved coves and stacks around Durdle Door. It's a coast to get stuck into; hike precipitous paths, kayak under creamy white cliffs and skim around Olympic-class sailing venues. Tear yourself away from the sea to find a monumental Iron Age hillfort, bewitching ruined castles, statly churches and an audacious chalk figure who leaves nothing to the imagination.

Det er ikke så lett å utfordre noen videre, både siden denne nå har gått seiersgangen i de fleste bloggene jeg leser, men også siden det ikke er så mange bloggere som leser her. Så dersom du har lyst på en utfordring vil jeg heller utfordre deg til å ta den nærmeste boka, bla opp til side 123, tell til setningene fem til og med sju og skriv dem i mitt kommentarfelt.
(Ja, jeg fisker etter kommentarer... :-) Er det så rart?)

Hjemme eller borte?

Jeg er en snartur hjemme i gamlalandet igjen. Og det er litt rart det der om jeg er hjemme nå eller om jeg er på ferie og dermed er borte. Skal jeg hjem når jeg skal tilbake til England eller skal jeg bort igjen? Synes det der er litt vanskelig, men jeg har en tendens til å føle meg hjemme nesten uansett hvor jeg er, og dermed kalle alle steder for hjemme. Pussige greier.

Får ikke lastet inn noen bilder på bortimot en uke, men skal forsøke å blogge litt for å holde koken likevel. :-) Dere får bare bære over med meg littegrann til.

Nordmenn i utlandet...

... feirer også 17. mai. God frokost med eggerøre, spekemat og potetsalat lar seg fremskaffe også i utlandet - heldigvis. Det er naturligvis ikke det samme når man våkner av seg selv litt for langt ut på formiddagen som når man blir vekket av kraftig salutt, men det får da duge, om ikke annet så for en avveksling. :-)

Faktisk fikk vi såpass blod på tann når det gjelder nasjonaldagsfeiring at vi fikk lyst til å spise rømmegrøt til middag. Så da var det inn på internettet og finne oppskrift, for dernest å sette kursen mot butikken på jakt etter "sour cream".

Det fant vi aldri, men vi kom såpass nært som til "soured cream". Det skal sies at mens seterrømmen i Norge holder omlag 35 % fett, så inneholdt den feteste varianten av "soured cream" kun 18 %. Men vi måtte bare prøve.

Og grøt ble det. Ikke med ekkelt gult fett flytende oppå (like greit), og kanskje med litt mindre rømmesmak enn vanskelig (forsåvidt også greit). En veldig interessant erfaring det der, å modifisere oppskrifter fra et språk til et annet. Først skal du oversette selve ingrediensen, så faktisk finne den... Var et øyeblikk veldig i stuss på om jeg hadde plukket med meg feil krydder fra butikken (cinnamon og cardamom er ganske likt, ikke sant?), men det var riktig. Grunnen til min engstelse over dette er sannsynligvis at sist gang vi hadde fiskeboller til middag klarte vi begge å spise to porsjoner før en av oss utbrøt "Ikke rart det ikke smakte helt som det pleier! Dette er jo gurkemeie, og ikke karri!". Jaja, gult er kult, uansett.

Nygamle eventyr - byvandring

Bildene nederst i forrige post kunne vært lagt ut av Ingrid Espelid Hovig, siden "me har juksa littegranne" - de bildene ble tatt i byen vår uken før Flora Day... Men siden bildene fint kan signalisere både at sommeren er på vei og at vinteren er i historie så tok jeg meg visse friheter...

Pinsehelgen brakte strålende vær, og vi (det vil i første rekke si jeg) er ikke menneskene som kan sitte i ro og tvinne tomler når det er en hel by å utforske... Så vi oppsøkte fyret en gang til og denne gangen var det åpent for besøkende.



Etter å ha forsert henimot hundre trappetrinn av dette kaliberet fikk vi nå i alle fall nyte utsikten:




Det var jazz- og bluesfestival i byen sist helg, og etter besøket i tårnet traff vi på denne gjengen her:


Verdens største måke? Han bråkte i alle fall fælt når korpset var ferdige med en sang... :-)

Om - paa, ompa, ompa, om - paa, om- paa

Overskriften gjenspeiler den musikken som har styrt i mitt hode siden klokken 07.00 i går morges. Jeg undres om jeg noensinne kommer til å bli kvitt den sangen.

Furry dance er Helstons årlige feiring av våren. Feiringen finner stort sett sted 8. mai, med litt justering for de årene der 8. mai faller på en søndag eller en mandag.

Kvelden før dansen pynter folk både hus og butikker med friske blomster.




Det er mye liv i gatene (og på pubene) etter at folk har pyntet ferdig. Selv tok vi turen innom The Blue Anchor Inn, for å smake pubens egen bitter, sammen med omtrent alle andre i byen. Jeg ville ta bilde av prislista i baren, men fikk beskjed fra andre om at det kanskje ikke var helt smakfullt. En bitter med 5 % AMV som det heter her, hjemmebrygget ca fem til ti meter unna tappetårnet vi kjøpte den fra, kostet i alle fall under 25 kroner pr pint. En annen ting å nevne fra puben er en liste over alle henrettelser i Helston i løpet av en periode på 1800-tallet. De fleste var henrettet for drap, men noen hadde blitt drept for sauetyveri. Ganske strengt, spør du meg. Det som gjorde oss mest nysgjerrig, var han som hadde blitt henrettet på grunn av bestialitet. Vi ble veldig nysgjerrige på hva som kunne ligge bak den dommen...

Nok om det, og over til selve feiringen. Dagen begynner klokka 7 om morgenen med den første av totalt fire prosesjoner av dansere. Disse inviteres fra år til år, og det er visstnok en stor ære å bli invitert til å danse. Dagens første dans danses av kvinner i knekorte kjoler og hansker, og menn i skjorte og dress, alle pyntet med buketter av liljekonvall på brystet. Det samme har stort sett de aller fleste tilskuerne. Disse danserne danser også i dagens siste dans, som starter klokken 17. Dans nr 2 for dagen er barnedansen, der deltakere fra alle byens skoler danser, fra de aller minste, til de eldste som snart er ferdig på videregående. Dagens hoveddans starter klokka tolv, og er det formelle dansen. Her stiller kvinnene i fotside kjoler, hatter og lange hansker, og mennene i engelsk aftensantrekk, med flosshatt og det hele. Virkelig et syn, men veldig vanskelig å få gode bilder av på grunn av alle menneskene...

Musikken det danses til er EN sang. En eneste sang uten tekst, i noe lignende en reinlender-takt (det er det nærmeste jeg kommer å beskrive det). Og korpset hadde en basstrombonist av rang. Han kan være stolt av sin egen tuting, for det er bare hans stemme som sitter i hodet mitt. Og det er den jeg har forsøkt å kvitte meg med i over 36 timer nå. Og la meg gjenta igjen - korpset spiller bare denne ene sangen i løpet av alle fire dansene. Jeg kan ikke annet enn å håpe på at de i det miste øver på noe annet enn denne sangen innimellom...

Morgendansen klokken 7 etterfølges av "Hal-an-tow", som er en vise basert på opptil flere ulike sagn, etter det vi fikk vite. Jeg vil anslå at rundt 100 mennesker deltok i denne fremføringen. Det var barn som tutet i dommerfløyter, voksne damer som spratt rundt med tamburiner, en mann utkledd som en drage, en annen som "Styggen sjøl", og opptil flere voksne kvinner og menn utkledd som trær og vann. Jeg kommer aldri til å kunne beskrive kostymene, så dere får se på bildene, og heller unnskylde at de er tatt i motlys...





Selve sangen "Hal-an-tow" er lang og har mange vers, så jeg gjengir bare refrenget her:

Hal-an-tow, Jolly Rumble, O!
For we were up as soon as any day, O!
And for to fetch the summer home,
The summer and the may, O!
For summer is a come, O!
And winter is a gone, O!

Fra det ene til det andre

Når man enten skulle vært ute i solen, vasket opp, pakket til tur eller jobbet litt, er det lite som frister mer enn å oppdatere bloggen. Det er nok smart å skrive om ting før det er alt for lenge siden de har skjedd. Treet som dere ser på bildet over, for eksempel, har jo nå rukket å miste nesten alle de fine, hvite blomstene sine...

Vi har vært på tur, og sett og opplevd utrolig mye. Vi har kjørt store motorveier med opptil fem felt en vei, vi har kjørt i både utrolig store byer og i knøttsmå byer. Vi passerte Old Trafford akkurat etter kampslutt lørdag, når United hadde slått West Ham 4-1. Det var ikke helt planlagt, og det kostet oss fort en liten time ekstra i trafikken... Turen tok oss etter hvert ut i Wales, og både der og i England var det utrolige mengder sauer å se. Det beste synet på hele turen var muligens å se en rekke kyr spasere over en bro over motorveien. Slikt rekker man dessverre ikke å ta bilde av når man durer av gårde i 80 mph eller mer...

Wales har lange og vanskelige stedsnavn:


Vi har besøkt små hus og store slott:




Jeg har fått mitt Hard Rock Cafe-glass fra Manchester, men tror du ikke Cardiff var tomme for akkurat mine glass akkurat når vi var der? Utgjort! Men jeg fikk et telefonnummer og skal nok ringe dem og se om de kan sende meg et i posten...

Til alle dem som like gladelig som meg lar seg føre inn i magiens og mystikkens verden kan jeg fortelle at jeg fant Museet med stor M i Stratford-upon-Avon:


Siden vi tross alt har vært turister bør jeg vel nevne at litt lenger ned i gata fra museet lå også denne turistattraksjonen:


Som jeg vel har nevnt så bærer det i ettermiddag rett videre på nye eventyr. Vi skal til Cornwall, nærmere bestemt til Helston og se på the Furry Dance i morgen. Det er visstnok en gammel hedensk feiring av våren, og Lonely Planet skriver dette om dansen: "Unsurprisingly, the Victorians took a dim view of the proceedings, and the festival was banned in the 19th century for promoting 'drunken revelry'". Hva annet kan jeg si enn fortsettelse følger?

På tide med litt oppdatering, mon tro?

Jeg tenker det kan være ok å sørge for at min(e) eventuell(e) leser(e) får litt nytt å ta tak i om de skulle slumpe til å sveipe innom her. Nye blogger er jo ikke så greie å bli kjent med, det vet jeg av erfaring. Da liker jeg bedre de som har skrevet siden tidenes morgen, hvor du kan lese og lese og lese og lese og danne deg et bilde av personen bak... Men jeg sporer av her...

Oppdatering, ja.

Jeg har vært på rugbykamp. Dessverre var det siste kamp for rugbysesongen, så det å komme inn i og skjønne en ny sport, det rakk jeg nok aldri helt. Men jeg lot meg gladelig engasjere av Plymouth Albions, som til tross for vårt følges pessimistiske spådommer vant over Newbury hele 35 - 7. Men hadde jeg kamera med? Nei... Men rugby var interessant nok det. Det spenstigste tror jeg nok var når en fyr ble taklet i hoftehøyde, snudd i lufta og kjørt som et spyd ned i bakken med nakken først. Men var det rødt kort? Nei. Ikke en gang gult. Men han fikk en straffe for det da. Og de som sto ved siden av meg på tribunen utbrøt: "What was that? He didn't do anything at all!" Jeg ropte nok like mye som alle de andre når en spiller klarte å løpe ballen inn i mållinja og score en try, og lot meg fascinere når det ene laget bokstavelig talt spaserte over spillerne på det andre laget. Men når ballen lå nederst med et varierende antall menn oppå seg og ingen på tribunen egentlig kunne se hva som foregikk - da savnet jeg god gammeldags fotball.

På rugbykamp drikker man øl (bitter) og spiser pasty. Pasty smuler helt vanvittig masse, og som vårt følge sa "If the wind is right, you'll feed the person standing behind you". Men det metter godt, og den tykke skorpa av butterdeig slipper man å spise.

Ellers har jeg vært en snartur i baren på Plymouth Dry Gin. Mmm. Gikk for det sikre og testet deres GT, og den kan virkelig både anbefales og gjentas (og gjentas og gjentas). :-)

Til helga bærer det jo som tidligere nevnt på langtur, men turen tas i omvendt rekkefølge i forhold hva jeg beskrev. Jeg skal poste reisebrev fra turen så snart jeg er tilbake og har fått overført bildene. :-) Gleder meg i alle fall veldig til å kjøre tur og få se nye steder. Det er dessverre ikke meldt spesielt godt vær, men vi får gjøre det beste ut av det. Straks vi er tilbake fra første tur ser det ut til å bære avgårde på ny tur, denne gang til Cornwall, der vi skal være hedninger og feire våren på Flora Day.

God 1. mai til alle - her til lands kan den dagen brukes til å gå på shopping, spesielt når du er norsk og har fri fra jobb. :-)

På tide med litt reise i mitt reisebrev

Neste fredag får mannen langfri. HURRA! Naturligvis kan vi ikke da sitte stille her når vi har et helt land å utforske!

Så vi har bestilt leiebil, vi har funnet frem både kartbok og reisehåndbok - og i første omgang går turen til Wales og Cardiff. Vi er ikke kjent som noen som holder oss i ro på ett sted i løpet av en ferietur (uansett hvor kort den turen måtte være), så om ting blir slik de ser ut nå så havner vi også en tur oppom Mount Snowdon (nå skal det være sagt at om vi ikke skulle føle for å gå hele veien opp, så går det tog til toppen...). For å gjøre en fin rundtur av det hele har vi også tenkt oss innom Manchester. Byene Cardiff og Manchester kan nok se ut til å være valgt med tanke på en fornuftig rundtur fra vår location her i England. Jeg har dog også andre motiver... Siden sommeren 1995 har jeg nemlig samlet på denne kjedens shot-glass, og skjebnen vil at opptil flere byer i UK har slike cafeer... På veien tilbake til vår by stopper vi nok på det vi måtte passere av interessante steder, men planen vil ta oss innom Stratford upon Avon.

Cruzidull har etterlyst bilder i bloggen og jeg lover - det kommer, det kommer! Først må vi bare få overført bildene våre til pc. Men jeg lover! Allerede har vi sett (og foreviget) en god del ting som kunne trenge et innlegg her.

Foreløpig får dere ta til takke med andres bilder av Great Mis Tor og Haytor som vi gikk til for et par helger siden.




Så får dere ha en fin dag, en fin helg, og stikk gjerne innom her igjen!

... og *trykk* - ... og *vent*

Det er mye mulig vi er godt bortskjemte i fedrelandet. Nå sitter jeg nemlig og lurer på hvorfor i huleste jeg har tatt meg tid til å lære å skrive med "touch-metoden".

Internett er fortsatt en forholdsvis ny ting, ikke sant. Alle husker vi hvordan det var å sitte å høre på mens modemet ringte og å vente spent på at siden du vil se på blir lastet stripe for stripe, centimeter for centimeter. Men jeg liker å tenke at da var også nettsidene laget med det som utgangspunkt.

Nåtidens utgangspunkt for nettsidene ser ut til å være at alle har høyeste hastighets bredbånd. Og det får man virkelig betale for i tålmodighet dersom man skulle være nødt til å surfe på noe annet enn det...

Hverdagen fortoner seg nå slik - nyheter på nett kan man bare glemme. Reklamen på sidene, på topp og bunn tar så lang tid å laste (og så mye båndbredde) at det er tomt for tålmodighet når nyhetene omsider måtte dukke opp. E-post går greit å lese, siden internett heldigvis ikke ennå bestemmer hvor fort eller sakte du må lese - men skrivingen går det verre med. Men - det er lyst i selv de mørkeste tunneler. Fordi de sidene som så langt går definitivt lettest å laste og dermed forholde seg til er blogger og chattesider... :-)

Lesing av dokumenter i .pdf-format er så langt min største fiende. Lasting stripe for stripe, av kanskje 12 sider tar tid. For ikke å snakke om når du deretter skal forholde deg til informasjonen som du visstnok skal lese ut av disse sidene. Scrolle ned på siden, 1-2-3 klikk, husk å vente til siden har flyttet ned tre striper, scrolle videre, 1-2-3 - ... nei, der hengte det seg opp, jaja, vente på at siden flytter seg likevel, vente..., koke kaffe, tilbake til pcen, har siden flyttet ned nå, ja, så sannelig, ok, det var ikke nok, neivel, scrolle ned 1-2-3-4-...-11 klikk, NEINEINEI, ikke så fort, ikke så langt, stoppstoppstopp, ok..., scrolle oppover, ikke miste tålmodigheten denne gangen, 1-2-3 klikk...

You catch my drift.

Søndagstur the English way

I går opprant med bedre vær enn forventet. Uavhengig av vær skulle vi treffe noen mennesker for lunsj, men siden været var såpass bra ble det til at vi først skulle gå søndagstur. Vi tok ferge over sundet til den andre siden, og der lå det betimelig nok en pub. Så da tok vi oss like godt en øl der. Så gikk vi en søndagstur på la oss si kanskje 5-6 km, og turen inneholdt faktisk en oppoverbakke. På toppen av bakken lå en kirke, og vår ene turkamerat beklagde ovenfor oss at det ikke også lå en pub der. Turen gikk videre og denne gang ned mot havet, der vi fikk beskjed om at det lå to pub'er med rimelig godt utvalg på ølfronten. Vi gikk likevel ikke ned til pubene men holdt høyden tilbake i retning fergeleiet. Og jammen passerte vi ikke enda et serveringssted, før vi kom tilbake til puben som vi først var innom... Vi klarte oss med den ene før turen begynte, men det er jo godt å vite at man slipper å gå tørst hjem fra søndagstur.

Spredte tanker

Jeg kommer ikke helt utenom å sammenligne prisnivå i moderlandet med prisnivået her. Både mat og drikke er adskillige kroner billigere her til lands enn hjemme. Det mest interessante så langt er at bensinprisene ser ut til å være omtrent som hjemme. Og det er da jeg undres - hvorfor er det da prisnivået på bensin som diskuteres hyppigst hjemme?

---

I går fant jeg meg en fritidsaktivitet (hurra!), og det slår meg hvor hjelpsomme og omtenksomme folk her er, selv om folk de ikke kjenner i det hele tatt. De nærmest sloss om å få ta vare på meg og vise meg rutiner og i det hele tatt.

---

Her til lands går ikke håndtverkere av veien for å ringe på dørene til folk før klokka halv ni selv om de ikke har noen avtale.

---

Om man skal være så høflig som man har lyst til å være i dette landet så blir det vanvittig mange "thank you" i løpet av en veldig, veldig kort samtale.

Inspiros nye land!

Ikke før har man inntatt Utlandet med stor U, før man også virtuelt setter ben på ny jord. Velkommen, forresten!

Velkommen til hverdagsbetraktninger om et land sett utenfra innenfra. Velkommen til beskrivelse både av bil-, tog- og fotturer, i byen som på landet. Forhåpentligvis også illustrert med bilder etter hvert.