Spredte tanker 2 - litt mer om The English Way

- Jeg har fått meg lånekort på det lokale biblioteket. Allerede første uka vi var her oppsøkte jeg biblioteket for å høre om det lot seg gjøre å låne bøker for den perioden vi skal være her. Og joda - det gikk, jeg måtte bare frembringe bevis for min adresse (?). Jeg klarte egentlig aldri å helt skjønne hva de mente eller hvorfor de skulle føle seg noe tryggere på meg dersom de fikk se bevis for min adresse, så jeg lot det hele ligge. En venninne av meg sa senere da jeg nevnte dette at jeg bare skulle ta med meg noe post som jeg hadde fått. Og skjebnen ville det da sånn at den eneste posten jeg på det tidspunkt hadde mottatt med min engelske adresse på var et brev fra farmor med hennes sirlige håndskrift. Så jeg tok nå med meg konvolutten og ruslet til biblioteket. Og etter å ha fremvist konvolutten med min engelske adresse skrevet av farmor, så fikk jeg altså lånekort. Har farmor noen kontakter her borte som jeg ikke vet om? De ville etter hvert også se legitimasjon, men bare for å sjekke signaturen min. Og deretter ble jeg for første gang i mitt liv spurt om hvilken rase jeg tilhører. Det var en lang liste over mulige raser men de jeg bet meg merke i var følgende.

White:
(1) UK residents
(2) Ireland residents
(3) Any other white

Jeg må si at dette fikk meg til å tenke litt på en hvit italiener, og da måtte jeg knise litt.


- Så godt som alle engelske internettadresser er lange som et vondt år og dermed også så godt som umulige både å huske og gjenfortelle. Det gjør likevel stort sett ingenting, siden det på internettsiden i beste fall bare står et telefonnummer som du skal ringe til for å få mer informasjon (og ikke alltid det heller).

- Skal du spise på en litt over gjennomsnittlig bra restaurant, så må du først bestille bord (pr. telefon, selvsagt). Dernest tar de et slags "depositum" fra kontoen din når du bestiller, som de selvsagt trekker fra regningen din etter måltidet. Og i tillegg må du ringe i løpet av den siste uka før du har reservasjon for å bekrefte at du kommer.

- Å betale med kort er ikke alltid et alternativ. Faktisk ikke alltid kontanter heller. Nei, her til lands opererer man stadig med den gamle klassikeren sjekkhefte.

- Det nærmer seg neste konsert med koret og som vanlig er det da opp til kormedlemmene å distribuere plakater rundt om i byen for å annonsere konserten. Opp til flere butikker var velvillige til å henge opp plakaten vår i vinduet sitt, men det tok betalt for det. Det kostet 2,50 for å ha plakaten oppe i en uke.

- Til stadighet når man er på handletur her til lands så kommer man hjem med nesten dobbelt så mye som man hadde tenkt å kjøpe. Og det skyldes en veldig utstrakt bruk av "Ta to, betal for en"-prinsippet. At dette kan brukes på matvarer og godterier har jeg nå etter hvert vennet meg til. Så når Mannen hadde lyst på litt brus og så kommer hjem bærende på 12 bokser så er det bare sånn det er. Men i går var vi på handletur på Sainsbury's igjen. Og rett innenfor inngangsdøra sto det en palle med Stella Artois-kartonger og "Buy 1, get 1 free!"-skilt på. Etter å ha studert dette tilbudet nøyere så konkluderte vi med at det var mulig å få 40 flasker øl til 160 kr (dersom ikke det var et riktig sted å avslutte innlegget, så vet ikke jeg).