Reiseflashback

Det er midt i mai for noen år siden, ganske varmt og pent vær og jeg besøker Roma for første gang. Vi finner Pantheon, som ligger på en piazza som jeg fortsatt synes er alt for liten for å romme et slikt bygg. Vi går inn i Pantheon, jeg kan ikke la være å tenke på alle som har satt sine ben her inne før oss, alle de årene dette byggverket har stått, alt som har skjedd og alt bygget har sett og opplevd. If these walls could talk... Og så hører jeg dette:

Ave verum corpus natum de Maria Virgine
vere passum immolatum in cruce pro homine.
Cujus latus perforatum unda fluxit et sanguine.
Esto nobis praegustatum in mortis examine.

Et lite kor sto inne i Pantheon og fremførte Ave verum corpus i Mozarts versjon. Som om opplevelsen min der inne kunne bli noe spesielt sterkere! Dette var et av de tilfellene der tiden bare står stille, og et øyeblikk som jeg nok kunne stått i for evig. Sangen sluttet og sangerne fikk sin velfortjente applaus. Og jeg ville bare ikke gå ut.